Henrik om: Hvordan gjøre mer ut av bacheloroppgaven

Hei igjen, folkens! Henrik fra Sosial Arrangementer i SPU her. Først vil jeg takke for et råbra nyttårsbord! Hvis du har noen tanker om festen du føler må bli hørt er du hjertelig velkommen til å kontakte oss i SPU.

I et tidligere innlegg beskrev jeg hva jeg skal skrive om til bacheloren. Prosjekt anodyspareunia går fremover, tallene er knust og analyser fullført! Nå er det bare å skrive det ut til en sammenhengende tekst, desidert den vanskeligste oppgaven! Det ser ut til at resultatene er som forventet, og i overenstemmelse med det lille som er av tidligere forskning. Dette vil jeg komme tilbake til i et senere innlegg nærmere sommeren! 

Det jeg skal snakke om i dag, er mulighetene som åpner seg om man begynner tidlig med et prosjekt og står på utenfor den oppsatte læreplanen. 

Jeg begynte med mitt prosjekt til jul i 2. klasse, tankene surret og jeg begynte å lese meg opp på seksualitet, seksuell funksjon og mental helse. Etter måneder med tanker, prøving og feiling resulterte dette i et prosjekt med spørreskjema og tilhørende hypoteser. Ting gikk fremover og på høsten 2018 var datainnsamling ferdig. Så var det bare å jobbe med analyse og skriving! 

Arbeid gir resultater, og i november var jeg og en gjeng andre på en psykologikonferanse i Trondheim, les høgskolens sak om oss her. Vi fikk prøvd oss på å presentere våre prosjekter til professorer, doktorgradsstudenter og mastergradsstudenter. For en læringsprosess! Det var utrolig spennende, men jeg var selvsagt også nervøs før jeg skulle i ilden. Det gikk heldigvis bra og jeg fikk gode tilbakemeldinger om prosjektet som hjalp meg videre i prosessen. 

inn.no

Dette med konferanse ga mersmak og like etter Trondheim fikk jeg tips om en konferanse i Roma. Jeg bestemte meg for å søke dit, tenk så kult om jeg skulle få dra ut i den store verden og vise frem arbeidet mitt! Søknaden min ble godkjent rett før jul og i januar fant jeg meg selv stående foran Spansketrappen! 

Roma bød på 10 grader og sol, ikke å forakte etter uker med snø, mørke og kulde. Enda bedre, jeg skulle få presentere min forskning på en konferanse med over 14 nasjonaliteter og ca. 120 deltakere! Presentasjonen gikk bra, og jeg fikk gode tilbakemeldinger og tips å ta med meg videre. Akkurat som i Trondheim, fikk jeg gleden av å se på andre presentasjoner og lærte masse om hva psykologi kan brukes til. Dette er opplevelser som virkelig gir motivasjon til å lese og utvikle seg akademisk. 

Likeså utvikler man seg som menneske, jeg er utrolig glad for at jeg turte å ta steget, både med tanke på å bruke tiden min på et eget prosjekt, og på å reise ut og eksponere meg for andres meninger. Jeg vil anbefale alle som finner et interessefelt om å utforske det videre, man vet aldri hva det kan føre til. Hvem vet, kanskje er du neste år på et fly til langt av gårde, med et rykende ferskt forskningsprosjekt i lomma? 

Ved å ta fatt på et slikt prosjekt lærer man om hvor stort fag psykologi faktisk er, og at man ikke trenger å ha en mastergrad for å være med å utvikle faget. Dette prosjektet har åpnet øynene mine for andre retninger enn klinisk, og jeg har søkt meg til England for å ta en master i helsepsykologi, håpet er å kunne utvikle forskningen min enda mer! 

Veien blir til mens man går- ta beina fatt og kom deg ut! 

Henrik Leirtun

Sjur om: Praksis og valg av masteroppgave

Hei folkens, mitt navn er Sjur S. Sætren. Jeg gikk ut med en bachelor i psykologi fra Høgskolen i Innlandet våren 2017. Etter det har jeg hatt ett år ved Københavns universitet før jeg tok følgende praksis i Stavanger. Dette semesteret skriver jeg masteroppgave på Nasjonalt Senter for Vold og Traumatisk Stress (NKVTS).

Med utgangpunkt i at jeg (og Fillip) tidligere har fortalt litt om livet i København;

«Ved Københavns universitet er det en god blanding obligatorisike fag og valgfag. Vi har valgt hovedfokus på klinisk psykologi dette semesteret og vil velge nevropsykologi neste semester. … Sjur har valgt traumer og mentale lidelser som seminarfag og klinikk for barn med angst som praksisfag. I praksisfaget er undervisningen todelt. Vi har både timer med diskusjon, teori rundt praktiske case, og en dag i uken med video-observasjon på universitetets egen klinikk for barn med angst. Vi har også en live-observasjon hvor vi deltar sammen med psykolog i sesjon med enten barn eller foreldrene. Vi valgte kandidatstudiet ved Københavns universitet på grunn av deres ekspertise innenfor barn og ungdom og fordi vi får muligheten til å velge egen forskningsaktivitet som valgfag neste semester. Hele tredje semester er praksis som vi kan ta enten i Danmark eller Norge. Fjerde semester er masteroppgaveskriving. …» Les hele innlegget her.

… bruker jeg dette innlegget til å fortelle litt om tiden i praksis og valg av masteroppgave. Jeg tok min praksis på Barn og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Sola ved Stavanger. Bakgrunnen for at jeg søkte meg til dette område var muligheten for å jobbe i et sterkt fagmiljø i en by uten profesjonsutdanning (tenkte det var mindre konkurranse om praksisplasser) og muligheten for å surfe langs Jæren (surfing er min store kjærlighet). Praksisperioden var innholdsrik, utfordrende, stimulerende og motiverende. Det var imidlertid noe overraskende å oppleve gapet mellom teori og praksis, men samtidig gir det et berikende perspektiv som i stor grad knytter de to opp mot hverandre. Når man praktiserer psykologifaget er det en rekke erfaringer man aldri har lest om i teoribøkene. Blant annet den store pågangen av nye pasienter på klinikken og usikre rammebetingelser (eks. ressurser i kommunen) for å tilby den behandlingen som er nødvendig for pasienten. Å jobbe som psykolog i terapi med barn og unge gir også en del uventede erfaringer, blant annet rundt viktigheten av foreldreinvolvering i det terapeutiske arbeid og kompleksiteten i systemet rundt barnet (foreldre, skole, kommune). Dette gjør det samtidig mer spennende å jobbe med barn og unge, fordi man opplever at man også jobbet med den større systemiske rammen rundt barnet og ikke kun barnet alene. Som resultat av min praksisperiode ble jeg motivert for å gjøre en forskjell gjennom terapeutisk arbeid med barn og unge.

Området rundt Stavanger er også optimalt for en ivrig surfer. Fritiden min brukte jeg derfor stort sett på å speide etter bølger langs kystlinja, også kjent som Jæren-strendene. Her er det drøssevis av vakre bølger som produseres av stormer i Nord-Atlanteren. Om du kan tenke deg å kombinere praksis med å lære å surfe anbefales derfor Stavanger.

I Stavanger får du i tillegg mulighet til å dra på Schizofrenidagene, en av nordens største psykologikonferanser. Her fikk jeg mulighet til å se store navn som Judith Beck, Gabor Mate og Peter Tyrer.

Da jeg skulle bestemme meg for masteroppgave baserte jeg valget på to ting: hvilke forskningsområdet vil jeg jobbe med senere og hvilket forskningstema som er mest relevant for mitt fremtidig kliniske arbeid. Valget var derfor å skrive om traumer og ungdomm. Jeg har vært så heldig å få bli med på en nasjonal prevalensstudie gjennomført av NKVTS (UEVO-studien), med Gertrud Sofie Hafstad i spissen. Mitt tema for oppgaven er hvilken rolle inhibisjonsevne/kontroll har i utviklingen av psykopatologi etter eksponering for traumer hos ungdommer. Det er et prosjekt med en meget interessant forskningsmetode med et helt unikt utvalg. I dag er jeg veldig glad for den metodiske kunnskapen man får mulighet til å utvikle ved å ta bachelor i psykologi i Lillehammer, hvor jeg har fått stort utbytte av dette, både i København og i arbeid med masteroppgaven. Du kan lese mer om forskningsprosjektet her.

Har du noen spørsmål må du bare ta kontakt! Jeg håper dere som psykologistudenter nyter tiden i Lillehammer. Plutselig er den over!

Når jeg først har mulighet legger jeg ved noen favorittforedrag som kan ses på youtube:
1. Gabor Mate om avhengighet
2. Judith Beck om CBT og terapeutisk allianse
3. Ann Masten om resilience og barn

• 

• 

• 

Bilde 1: Anders Sletten, bilde 2 og 3: Rune Sætren, bilde 4: Caroline Plum

Har du noen spørsmål må du bare ta kontakt (sjursaetren@gmail.com). Jeg håper dere som psykologistudenter nyter tiden i Lillehammer. Plutselig er den over!

Sjur

Henrik om: Forskning på anodyspareunia

Hei folkens!

Jeg heter Henrik Leirtun, går tredjeåret på psykologi og er leder for gruppen sosiale arrangementer i SPU. Vi står for alt av gøy, fra Halloweenfest (det braker løs på Stift den 31.10.18!), ymse kosekvelder og Nyttårsballet i januar (følg med for mer info utover høsten!). Ta gjerne kontakt med meg om du har noen kule ideer til fete arrangementer for alle psykologistudentene!

Det er derimot ikke SPU jeg skal snakke om nå, men mitt forskningsprosjekt til min bachelorgrad. Jeg skriver nemlig om noe ganske nytt innenfor forskning, og som du sikkert ikke har hørt mye om, nemlig anodyspareunia. Nå lurer du sikkert veldig på hva det betyr- anodyspareunia betyr smerte ved anal penetrasjon. Nærmere bestemt skal jeg forske på mulige årsaker og korrelasjoner til AD hos homofile menn i Norge. Har det sammenheng med psykiske lidelser? Fører det til lavere livskvalitet? Dette er bare noen få av de mange spørsmålene jeg ønsker å finne svaret på.

Forskning viser at opp mot 80% av homofile menn har analsex, og mange rapporterer smerte tilknyttet dette. Tidligere studier indikerer at nesten 60% rapporterer en grad av smerte, 31% mener at problemene har vært en faktor til avsluttede romantiske forhold og 10% er så plaget at de oppfyller kliniske kriterier for en seksuell dysfunksjon. Anodyspareunia er også assosiert med psykiske lidelser som angst og depresjon, akkurat som andre seksuelle problemer som prematur ejakulasjon og ereksjonssvikt. Mitt mål er at forskningen utvikler seg vekk fra et heteronormativt perspektiv til alle seksualiteter i et større nettverk. En begynnelse er at anodyspareunia tas på alvor som andre seksuelle dysfunksjoner og at man kan få råd og veiledning for hvordan man kan dempe eller bli kvitt smertene.

Studier viser at 1/3 av generasjon Z (dagens ungdomsgenerasjon) ikke regner seg selv som eksklusivt heterofile. Nå må forskningen på seksualitet og seksuell helse gjenspeile tendensen i samfunnet!

Henrik Leirtun