Ingeborg om: En grønnere høgskole

Ingeborg Flagstad er stipendiat i miljøpsykologi ved UiO/INN og studerer grønne organisasjonsendringer. Hovedmålet er å undersøke hva som kjennetegner organisasjoner som lykkes med en grønn strategi og hvordan organisasjonskultur og organisasjonsklima kan forklare miljøadferd i bedrifter.

Hvordan kan psykologi bidra til en grønnere høgskole?

I prosjektet Grønt INN jobber vi med organisasjonsendring i praksis. Prosjektet tar utgangspunkt i en blanding av organisasjonspsykologi, miljøpsykologi og teori om endringer.

Bakgrunn
Organisasjoner står for rundt halvparten av utslippene i verden. Mye av forskningen på miljøadferd har fokusert på individer og husholdninger, relativt lite har vært gjort på organisasjoner. Her ligger det et stort potensiale, og dette var motivasjonen for å fokusere organisasjonslivet. Videre så finnes det mye litteratur på organisasjonsendringer, og jeg ønsket å undersøke om disse teoriene fungerer i forhold til grønne endringer.

Organisasjonskultur
Varige organisasjonsendringer synes å henge sammen med endringer i den underliggende organisasjonskulturen. Hverken miljøsertifisering (ytre motivasjon), ny teknologi eller ledelsen kan alene grønne en organisasjon. Vellykkede og varige endringer innebærer å involvere de ansatte og skape engasjement. Med dette som utgangspunkt designet vi «grønt INN» prosjektet.

Design
Designet var et longitudinelt studie med to målinger, en før og en etter intervensjonsfasen. Et spørreskjema gikk ut til de ansatte med spørsmål om kjennskap til miljøtiltak i organisasjonen, organisasjonsklima for miljø, miljøattribusjon, miljøholdinger/verdier og miljøadferd. I tillegg gjorde vi kartlegging av transport, med biltellinger og intervjuer, samlet inn baseline-tall på energibruk og andre mål i organisasjonen som henger sammen med klimafotavtrykk.

Intervensjonen
Intervensjonsfasen startet med en idékonkurranse, hvor målet både var å skape engasjement, og å få inn idéer. Vi laget en to-meter høy grønn idépostkasse, som fungerte som et visuelt element og en påminnelse om konkurransen. Det kom inn mange idéer, og vi kåret en vinner, samt tre andre gode idéer vi ønsket å jobbe videre med. I gjennomføringsfasen av prosjektet var vi opptatt av å ta de innkomne forslagene på alvor, slik at deltagerne skulle føle at det «nytter å bidra». I motsatt fall kan det å invitere folk inn i prosjektet føre til demotivasjon, ved at man først setter søkelys på noe, for deretter å observere at ingen ting skjer.

Informasjonskampanje
I første måling ble det klart at kunnskapen om miljøtiltak i organisasjonen var svært lav. Å ha kjennskap til miljøarbeidet som gjøres er en forutsetning for å etablere en miljøidentitet. Dersom man klarer å knytte miljøarbeidet til identiteten til organisasjonen, vil det kunne ha en sterk innvirkning på varig endring. Videre tenkte vi at en identitet knyttet til «vi er en miljøvennlig organisasjon» også ville virke positivt inn på jobbengasjement. For å oppnå dette designet vi en informasjonskampanje med kunnskapsbaserte innlegg om hvilke tiltak som allerede gjøres i organisasjonen. Her la vi vekt på å lage budskap som ikke skapte dårlig samvittighet, men heller sette fokus på små endringer som er mulig å få til.

Idepostkasse for å samle grønne ideer fra studentene

Vinneren av idekonkurransen

Strateginivå
På overordnet strategisk nivå jobbet vi opp mot beslutningstakere, og deltok i strategiarbeid i forbindelse med fusjonsprosessen. Vi forsøkte å identifisere entreprenører i organisasjonen, som enten var opptatt av miljø eller var i en posisjon hvor den kunne ha innvirkning på miljøfeltet. Siden mye fokus i organisasjonen har vært rettet mot fusjonen, ble arbeid med miljøfyrtårnsertifisering som vi tok initiativ til satt på vent.

Endringer
Vi har skapt engasjement både blant studenter og ansatte. Vi har jobbet med system for kildesortering, som nå er i mål. Vi har hatt dialog med kantinen, og der har det blitt gjort en rekke tiltak. Plastbeger har blitt byttet til nedbrytbar papp, og bruk av engangsemballasje er drastisk redusert. Et stort og viktig tiltak i kantinen er kildesortering av avfall. SINN er miljøfyrtårnsertifisert, så tiltakene i kantinen henger sammen med målrettet miljøarbeid. På høgskolen er det også innført en rekke tiltak. Lysarmaturer er skiftet ut til LED og sensorer skur av lys automatisk for å spare energi. Det er satt ut stasjoner for gjenvinning av panteflasker, batteridrevne mikrofoner i auditoriene er byttet ut til oppladbare. Det er innført tiltak for å bruke mindre papir og redusere bruk av kjemiske vaskemidler. På transportsiden er det lagt til rette for el-biler med hurtigladestasjoner. Driftseksjonen på høgskolen jobber kontinuerlig med grønne tiltak, så mere er på gang.

Grønn profil
Vi syns det er svært positivt at høgskolen har valgt grønt som sin visuelle profil og identitet. Høgskolen legger vekt på at grønnfargen i den nye identiteten gjenspeiler naturen rundt oss, det grønne innlandet, og at det grønne også er en forpliktelse om å være ansvarlige, tenke bærekraft og ta miljøhensyn.

Ingeborg Flagstad

Prosper: Hvordan gjøre sensor fornøyd?

Vi i PR sendte ut en mail til foreleserene om de ville skrive innlegg til nettsiden, et av temaene vi tenkte kunne være interessante var tips til hvordan man kan gjøre sensor fornøyd på eksamen, Prosper tok dette på strak arm og skrev innlegget under. Først litt om Prosper, han har forelesninger i sosial psykologi i første klasse og arbeids- og organisasjonspsykologi i tredje klasse. Prosper er opprinnelig fra Ghana, men har bodd i Norge siden 2006. Interessene hans er familie, bøker, fotball, bilder, historie, ideer og filosofi. En liten funfact: Prosper skriver poesi og utfører snekringsarbeid basert på youtubeinstruksjoner. Gled dere til hans forelesninger, dette er en morsom og klok mann! God lesing og ta til dere litt tips.

This question is interesting because only students feel that way. I read an implicit assumption in the question that a student’s grade is dependent on their lecturer’s personal gratification (or maybe I am reading too much between the lines). Probably, that is why the regularly merciless student evaluations feels like a payback to these ‘insatiable’ examiners. There is no denying there is a percentage of subjectivity in academic evaluations but there are adequate systems to make sure that the subjective component is kept at the bare minimum. What I can say for lecturers and examiners, in general, is that there is a gratifying satisfaction when reading well-written examination papers. Nevertheless, that gratification is more concerning students meeting the learning objectives than the self-interest of the lecturer. So permit me to reformulate the issue thus: “How do you prepare to perform creditably in an exam”? With that in mind, I can share with the reader some selected lessons I learnt along the way across the many academic institutions I have been part of (the list is not exhaustive):

• The importance of the learning objectives in the course

With very few exceptions, there are clear objectives for each topic that is discussed during the semester. Each of these objectives together contribute to achieve the learning goals for the course. At the end of each topic (whether you attend a lecture or read on your own), attempt to discuss your reading in terms of answering the learning objectives. Attempt to reformulate the learning objectives as questions and proceed to answer these questions either by yourself or in collaboration with a colleague. The best option will be with a colleague and notice gaps/lapses in your attempt to answer the question. Then use that information about the gaps when reading your literature in preparation for the exams. In that way, you are prepare for all possible questions covering the topic.

• The influence of previous course questions when lecturers are creating new questions

In most courses (for example a 10 credit course), there are on average fifteen (15) topics for the semester. Assume that the type of exams is an essay where about five (5)/ six (6) topics are covered. Over the course of 3-4 year batches (‘kull’ in Norwegian), most of the topics will most likely be broadly covered by past questions. Thus in the fifth year batch, the exams questions will not be a huge departure from any of the earlier questions because the topics will not be radically different. Most lecturers do not repeat the same questions, so what you are most likely to get are variants of the previous questions from the earlier student batches. So when you are reading your past questions, consider the various ways in which those questions can be reframed. Look back at the learning objectives and consider other theories/frameworks that can substitute the theories/frameworks used in earlier questions. In some few cases, you may expect the same question(s) multiple times if the topic is a capstone (very central) for the course.

• The importance of a structured approach to writing your exams

On the surface, it seems obvious but as writers our trail of thoughts can vanish during the writing process unless we create a good structure prior to writing out our response to the question. I advise my students not to proceed to write their answers immediately they see a question. Rather, they can skim through all the exams questions and allow their brain some time to jolt mentally their recollections of the materials they have read. Plan the structure for each question you will answer, and then return to the questions and answer them. Regularly, students who score extremely well on essays are not only good on content but they structure their content in their unique way.

• The importance of valuing the exams question

Related to the essence of a unique structure for your response is the necessity to ‘respect’ the question. There are questions that are stated broadly so the students can choose their own angle (especially common for home exams). Some questions may also require you to assume/imagine various scenarios. However, for sit-in exams, questions can be more specific. This means you are not at liberty to restate the question at your convenience. Regularly, I notice students who spend more time trying to guess what the examiner intended instead of trying to answer the question stated on the paper. As much as possible, look at the question and consider it as the obvious representation of what the examiner expects. In any case, our systems in place to challenge ‘unsatisfactory’ grades will rely on the questions you received for the exams. It is therefore recommended to maintain the integrity of the question.

• The importance of your personal reflected opinion

Assuming the reader as a student is familiar with the grading system and the explanation of the grading system used at INN and other universities across Norway (in case you are a first year student, look for it and read it). One of the main qualities that is required and that differentiates the grades is the level of judgment and independence (self-critical voice) in the responses. It is on these attributes that students obtain Grade A through to Grade D. A quote attributed to Aristotle is stated thus: “ it is a mark of an educated mind to be able to entertain a thought without believing it”. It demands that you are aware of the multiple positions that exists on a topic but you can develop a critique for why one position is adequate and the rest are insufficient to explain an issue. In simple terms, give us a reason to believe your claims. And if you have an opinion, show how it is informed by the knowledge of other scholars in the field.

To conclude, there are many ways of obtaining the desired grades and there are best practices that can facilitate obtaining satisfactory grade. I hope you can reflect on these issues (and other important strategies) as you navigate the academic landscape.

Prosper Kwei-Narh, PhD

Carolien om: Rehabilitering, barn og fordommer

Carolien Konijnenberg er førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, institutt for psykologi. En del av jobben hennes er å gjennomføre forskningsstudier og skrive vitenskapelige artikler. Hun er også foreleser i biologisk psykologi på vårsemesteret i andre klasse. Hennes største interesse innenfor faget er barn som møter motstand i oppveksten, og hvordan de utvikler seg. Innlegget handler om barn av tidligere rusmisbrukere og fordommer, et tema Carolien har forsket mye på. God lesing!

 

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR), barn og fordommer

Klokken nærmer seg 9, jeg stirrer ut av vinduet ut på parkeringsplassen for å se om de har kommet. Jeg skal møte en familie hvor mor har vært tidligere rusmisbruker. De er litt forsinket og jeg merker at jeg blir noe nervøs. Jeg kjenner ingen personer med opiatavhengighet og vet egentlig ikke hva jeg kan forvente. Selv om jeg prøver å ha et åpent sinn, så merker jeg at jeg har en del fordommer. Jeg forventer å møte noen som er impulsiv, upålitelig, og sløv. Så ser jeg en bil kjøre opp foran inngangen, de har kommet fram. Jeg løper mot døra og blir møt av en smilende og blid kvinne og en livsglad gutt på 4 år. Vi hilser og begynner å skravle i vei. Pulsen synker litt og nervene roer seg ned.

LAR-behandling under graviditet

Det har gått nesten 10 år siden jeg startet å jobbe i et forskningsprosjekt som undersøker effektene av metadoneksponering i fosterlivet på barns utvikling. Forskningsdeltakere i prosjektet er familier hvor mødrene er i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Pasienter i LAR er heroinavhengige som blir behandlet med metadon for å unngå abstinensreaksjoner og tilbakefall til rusmiljøet. Siden gravide opiatavhengige kvinner har fått tilbud om LAR for rundt 20 år siden, har omtrent 500 barn blitt født av kvinner i LAR i Norge.

Gjennom prosjektet har jeg truffet en del kvinner i LAR og deres barn og fått et annet syn på mennesker som sliter med rusavhengighet. Jeg blir ikke lenger nervøs når jeg skal møte en person som er avhengig av opiater. De er ikke så annerledes enn folk flest og jeg har opplevd at de har et stort ønske å bidra til forskning. Mange av disse kvinnene fikk ikke noe informasjon om hvor vidt det var trygt å bruke metadon under svangerskapet. Det vil de gjerne ha en endring på. De ønsker at andre kvinner blir bedre informert om fordelene og risikoene ved å fortsette LAR behandling under graviditeten.

Holdninger til gravide kvinner i LAR

Når jeg forteller at jeg forsker på barn av mødrene som har brukt metadon under svangerskapet er mange overasket at de fleste fortsatt bor sammen med sin biologiske mor. De tror at disse mødre ikke kan ha ansvaret for et barn. Personer med opiatavhengighet møter mange fordommer og spesielt gravide kvinner som bruker opiater som metadon under svangerskapet blir ofte møtt med mistillit og fordømmelse. Ikke bare av samfunnet generelt, men også av helsepersonell. Når metadon er foreskrevet av en lege i riktig dose gir det ikke rus, men mange kvinner i LAR opplever likevel å bli møtt med mye skepsis. De blir sett på som ustabil og ikke egnet til å ta være på et barn. Det er videre store regionale forskjeller i hvordan disse kvinnene ble behandlet når de ble gravid. Noen av dem møter fordomsfulle jordmødrene som nektet dem å amme barnet og la den sove i sammen rom. Andre har hatt veldig støttende og forståelsesfulle jordmødrene som har behandlet dem lik alle andre. Det har også vært store forskjeller i anbefalingene kvinnene har fått fra legene. Mens noen leger anbefalte kvinnene å trappe ned på metadon under svangerskapet, anbefalte andre å øke dosen. Dette har ført til mye forvirring og angst hos gravide kvinner i LAR.

Barn av kvinner i LAR

Som alle andre barn er barn av kvinner i LAR svært forskjellige. Noen er sjenerte, andre er veldig pratsomme, noen liker å lese, andre liker sport og trening, noen gjør det veldig bra på skolen, andre trenger spesialundervisning. De fleste skårer gjennomsnittlig i klassen. Mange av dem møter dessverre de sammen fordommene som deres foreldre i LAR. De blir sett på som annerledes og skadet. Det er spesielt en historie jeg husker godt om en liten gutt jeg møtte. Han bodde hos sin mor som tidligere hadde brukt heroin, men som nå hadde vært rusfri i mange år. De bodde i en liten bygd hvor alle visste om mors rusbakgrunn. Gutten elsket å spille fotball, men de bodde litt lang unna fotballbanen, så han var avhengig av at noen kunne kjøre han ditt. På grunn av dårlig økonomi hadde moren ikke noe bil. De spurte flere foreldre om ikke gutten kunne sitte på med noen som også skulle på fotballtrening, men de ble fortalt at bilen var fullt. Til slutt måtte han gi opp fotballtreningen og hver uke så de de andre fotballguttene kjøre forbi i halvtomme biler.

Fremgang

Selv om det fortsatt finnes rom for forbedringer, har mye endret seg for gravide kvinner i LAR de siste 10 år. Helsedirektoratet har utformet en nasjonal retningslinje for gravide i LAR og oppfølging av familiene frem til barnet når skolealder. Retningslinje gir tydelige, forskningsbaserte anbefalinger for behandling og oppfølging av gravide LAR-pasienter og deres barn. Det har også blitt organisert en konsensuskonferanse hvor det ble diskutert hvordan det kan legges til rette for best mulig tilbud og oppfølging av gravide kvinner i LAR og deres barn. Forskning har vært av stor betydning i denne debatten. Det er mange ulike meninger i feltet og nesten alle mener ‘noe’, ofte basert på følelser og synsing. Forskning har bidratt med å gi et bedre bilde av mulige effekter for barnet, både på kort og lang sikt. Det har også gitt oss mer kunnskap om ulempene og fordeler av nedtrapping av LAR medikamenter under svangerskapet.

Allikevel er det fortsatt et stykke å gå. De fleste barn av kvinner i LAR utvikler seg helt vanlig, men det er også en gruppe barn som sliter med atferdsproblemer og som ikke klare å henge med på skolen. Vi vet fortsatt lite om hvorfor noe utvikler seg bra, mens andre opplever store problemer. Mer forskning på LAR i graviditeten vil gi økt kunnskap og sikre bedre oppfølging av kvinner i LAR og deres barn. For familiene i LAR kan dette ta bort mye angst og usikkerhet. Det vil også kunne hjelpe med å fjerne fordommene samfunnet har av disse kvinner og deres barn. Mange barn av kvinner i LAR hører og leser at barn eksponert for metadon er ‘syke’ eller ‘skadet’. Hvis et barn hører dette nok ganger kan den selv begynne å tro på det, selv om barnet kanskje ikke har noe problemer. Det kan bli en selvoppfyllende profeti, hvor forventinger samfunnet har av barnet medvirker til at barna endrer seg i retningen av forventingen. Forskning kan hjelpe å skape et annet, mer nyansert bilde av disse barna som en sammensatt gruppe som er like forskjellige som andre barn.

Carolien Konijnenberg
Førsteamanuensis ved Institutt for psykologi ved Høgskolen i Innlandet